Sjanger - til begjær eller besvær...

Vurderte å skrive dette som et eventyr, men fant ut at det kunne for det første bli enten veldig komplisert eller kjedelig...så da ble det bare litt skriving... :-)

Det står skrevet i boken 'Tekst og Kontekst' at; tekster er forskjellige, og språkbrukere flest vil i møtet med en tekst intuitivt plassere den på grunnlag av likheter og ulikheter med andre tekster de har møtt - "åja, en sånn tekst". I tillegg til dette oppdager vi som kompetente språkbrukere fort når det er et misforhold mellom situasjon og språkregister. Med dette menes det at vi tilegner ulike situasjoner og sjagre ulike væremåter, koder og regler. Ved at en person f.eks. er svært formell i sin talemåte/tekst når man er i en setting som tilsier at "snakket" ellers har en avslappet og uformell tone, vil man som språkbruker muligens synes dette er litt rart. Jeg merker forøvrig med meg selv akkurat nå at jeg muligens er mer formell i dette innlegget enn jeg ville ha vært om det ikke var i forbindelse med en oppgave...

Det første nevnte elementet er noe jeg fort kan si at jeg kjenner meg igjen i. Det hender seg at jeg fort tar meg selv i å, uten å gjøre det bevisst, tenke og si "åja, en sånn tekst" idet jeg starter å lese en tekst. I følge Vagle et.al blir vi helt fra de første setningene i en tekst, gitt pekepinn på hva vi som leser kan forvente oss videre og i hvilken sjanger teksten er skrevet i. For å kunne plassere en tekst trenger vi å kjenne utenomtekstelige forhold i tillegg til tekstlige, såkalte teksteksterne og tekstinnterne kriterier. Som jeg har forstått omhandler de teksteksterne kriteriene elementer som kontekst samt kunnskap og erfaring hos sender og mottaker, og vil dermed variere etter hvem som deltar i kommunikasjonen.

Som mange før meg har poengtert, har ungdomskole og videregående vært den første primærkilden til bruken og definisjoner av sjangerbegrepet. For min del brukte jeg ofte krav om sjangerbestemt skriving i oppgavebesvarelser som en rask elemineringsmetode. Med dette mener jeg eksempelvis at jeg ikke var særlig glad i å skrive kåseri pga at jeg syntes det var vanskelig å vite hvilken humoristisk vinkling man skulle velge, humor er jo så subjektivt. Videre er det nå også utfordringer innenfor de sjangerene som brukes på Universitetet. Med dette mener jeg at det kan være vanskelig å vite hvilke krav de ulike fakultetene og fagansvarlige stiller til innholdet i eksempelvis skriftlige besvarelser. Det gjelder å gjøre seg kjent med fagets tradisjoner, det sosiale og kulturelle. På denne måten kan sjanger både forenkle og komplisere tekstskriving.

(Et kanskje noe ledende spørsmål...) Ved å lære om f.eks ironi eller seriøs analytisk skriving, kan man si at det er med på å forme oss som mennesker og at vi lærer noe om hvordan verden er? Jeg tror nok det er tilfellet, i den forstand at introduksjonen til sjangerelementer er med på å fortelle oss at det finnes ulike måter å fremlegge et tema på, og at det er forskjellige krav som stilles av oss på ulike nivåer innenfor kommunikasjonen i hverdagen vår. Men man kan jo spørre seg hvor stor effekt det har på utformingen av våre liv, det at vi på ungdomskolen lærte om eksempelvis kåseri... Og hvem er det som egentlig har "makt" til å avgjøre hva som ligger i en sjangerdefinisjon, er det noen utvalgte eller hver av oss? Som jeg ser det, er det vel slik at velkjente språkvitere her definisjonsmakt, men at vi som "brukere" er med å utvikle og omdefinere sjangere etterhvert som vi anvender dem. Et godt eksempel på dette er eksempelvis blogg og msn. Her er det noen retningslinjer som man starter å følge som bruker, men man utvikler etterhvert en sjargong og bruksmåte som passer seg selv og sine medbrukere. (Roger har funnet denne siden om blogging, som er ganske dekkende; http://bloggsomsjanger.blogspot.com/ ) Sjanger er dynamisk og påvirkes av konteksten den blir fremmet i og miljøet rundt den som presenterer noe innenfor de ulike sjangrene. Miljøpåvirkningen kan gjelde eksempelvis familie, oppvekst, venner, skole, lærere, levesett osv.


Er det blitt en nisje å danne sine egne versoner og innfallsvinkler på sjangre, "være sin egen mann" om du vil?

MSN - chatting

Vi har nå produsert over 14 sider med snakk på MSN, det går utrolig fort når man er større gruppe med mye å si. :-)

Med et utgangspunkt i faglig snakk og diskusjoner rundt enkelt-tema og termer, utspilte chatten seg, slik jeg har inntrykk av at all chatt gjør, med avsporinger og oppkoblinger til det gitt tema. Når man sitter å skriver det man har lyst til å si, kan det nok lett forekomme tidsglipper i snakket, som kan gjøre at det man endelig har fått skrevet ned og sendt nå kan virke litt tatt ut av sammenheng... Kanskje noe man kan si "kreves" eller rettere sagt er fordelaktig i chatt, er da evnen til å skrive raskt på data. Man kan dermed henge raskere med på samtalen og produsere mer snakk.

Noen tanker rundt chat:

• Kan man kalle chat synkron eller asynkron samtale?
• Misforståelser i chat:
  Det kan vel være det at man kan stille spørsmål samtidig og at det kan bli misforståelser om hvilket spørsmål man svarer på...
  Man vet jo aldri hvordan den andre sier no, så sant man ikke slenger på et smilefjel el to.
  kanskje at man blir oppfattet som sur om man ikke slenger på et smilefjes etter visse typer uttalelser?Ironi kommer for eksempel ikke så godt fram.
• Kan man sammenligne MSN/chat med det å snakke i icom? Enn om man hadde kodeord for at man var ferdig med eksempelvis et emne når man snakket på MSN, sånn som når man snakker over icom og sier "over"...

Klar, ferdig, gå..

Ja, da er jeg endelig igang... Det er både kjekt og skummelt på samme tid å skulle skrive meninger og kommentarer som andre har tilgang til å lese, men "no guts, no glory". :-D